My Feed

Tue, 07 Jul 2026 21:17:57 GMT

En liten tråd om en av mine kjepphester. Når er det egentlig bra nok?

Det har blitt en rutinemessig affære at helseforetakene selger inn saker til de store mediene om alle slaskene som ikke møter til timene sine. Hvordan disse umoralske latsekkene ødelegger helsevesenet vårt. Siste tallet jeg hørte var at det var 350 000 timer som pasienten ikke møtte til.

Dette tallet er åpenbart høyt når man hører det alene. Da får man med seg opinionen og politikerne på å kjøre på med straff og sanksjoner. Nå koster det nærmere 2000 kroner å ikke møte til time på sykehuset.

Men, hva om man setter det hele i kontekst da? Selv om det er store absolutte tall så er det fordi systemet er enormt. I prosenttall ser det veldig annerledes ut. 2,1 % møter ikke til timen sin i somatisk helsevesen. 97,9% møter opp. Litt lavere oppmøte innen rus og psykisk helsevern, men fortsatt langt over 90%

I alle andre sammenhenger ville man vel tenkt at en så høy suksessrate er ferdig. Ferdig snakka. Hvor mye tid og energi skal man egentlig bruke på å dra det til 100%, det er vel kanskje også utopisk i et så stort system hvor man jobber med syke mennesker?

Nå viser det seg også at skyhøye gebyrer ikke har effekt på oppmøtet heller? Det man egentlig bare ender opp med er jo å gi folk store utgifter uten at det har en effekt. Folk flest, nesten 98% møter jo opp. De forsvinnende få prosent som ikke gjør det har sikkert sine grunner, og man hører jo historier om svært sårbare mennesker med enorm gjeld til det offentlige på grunn av disse enorme gebyrene. De som trenger de aller minst og som ikke opplever særlig skjønn.

Noen ganger må man kanskje bare akseptere at det er bra nok? Hvorfor driver man å hamrer løs med skjenneprekner og straff når det i det store og hele fungerer. Dersom vårt sykehusvesen står og faller på om de siste 2,1% møter opp eller har vi kanskje bare bygd det for skjørt?

Jeg ønsker meg en helseminister som setter ned foten og gebyrene. En minister som kan si at en oppmøteandel på nært 98% er bra nok det og ber helseforetakene om å ta ned gebyrene og bruke energien sin på andre ting.

Tue, 16 Jun 2026 11:06:58 GMT

Vår kjære gode, snille, fine Asterix er borte. Et slags minneord over lille gutten min i denne tråden.

Vi fikk ha deg i livet i over 7 år. 7 flotte år, med gleder, utfordringer og mange fine opplevelser. Første gang jeg så Asterix syns jeg han var så stor og skummel. Men, han ble bare den lille gutten vår på 400 kilo til slutt.

Asterix kom inn i livet vårt når vi bodde i Vadsø. Der sto han på en stall hvor det var mange andre flotte hester, og mennesker. Der lærte jeg meg å ri. På Asterix. Han var utrolig vrang, men når vi fikk tillit til hverandre gikk det mye bedre.

Fra Vadsø husker jeg spesielt godt når Lise og jeg hadde stallhelg og vi hadde med oss kaffe og dro til stallen grytidlig lørdag og søndag morgen. Når vi åpna døra så vi rett på Asterix og han humra av glede. Sikkert litt fordi han var glad for å se oss og litt fordi han visste at det ble mat og masse tid ute.

Når vi skulle flytte til Trondheim var det en selvfølge å ta han med oss. Asterix dro på en lang lang reise med lastebil gjennom Norge. Når vi sto på Nypan for å ta han imot skjønte vi at han var med fordi han sparka og sparka i veggen. De åpna først en liten luke og ut titta han med de uttrykksfulle øynene sine.

Tiden på Nypan var krevende fordi han sto mye på boks og var ikke i flokk. Dette var uvant for Asterix, og vi skjønte fort at vi nok måtte ha en sted hvor han kunne leke og tulle med mange andre hester og være minst mulig inne.

Når jeg fikk telefon fra Torshaug om at det var ledig plass der ble Lise og jeg veldig glade. Vi tok han med dit i romjulen. Vi slapp han ut i flokken med en gang og jeg har sjelden sett en så lykkelig hest før. Han hadde masse fine hester å leke med, og enorme områder å gå fritt på. Alle de årene vi stod der har nok vært som et paradis for vår kjære lille Asterix.

Så var det også mange fine folk i stallen også. Så både Lise og jeg har fått låne hester og dratt på flotte turer i Bymarka sammen. Finne opplevelser sammen oss tre.

Når Lise og jeg gifta oss var Asterix selvsagt en del av bryllupsbildet vårt.

Det gikk aldri langt tid uten at vi snakket om Asterix hjemme, og jeg har nok helt sikkert vært en irriterende hestepappa som har tatt opp hesten min alle samtaler og lagt ut altfor mange bilder av han i alle sosiale medier. Det var vel min måte å uttrykke hvor viktig han var for meg da.

Når man tar ansvar for å ha et dyr i livet sitt så vet man jo at man har de på lånt tid. Man vil sannsynligvis leve lenger enn denne skapningen. I litt mørke stunder kom den tanken snikende på den dagen Asterix ikke skulle være der mer. Men, jeg fant trøst i at han er så ung, og en hest som han som er solid og sterk kan fint leve i 20++ år. Så det var lenge til jeg trengte å bekymre meg for noe sånt.

Så da blir det en slags hverdag da, hvor du tar litt for gitt at han er der. Bare stikke innom stallen så vet du at han står der og er sikkert travelt opptatt med å spise gress. Spesielt nå som de nettopp har kommet seg ut på sommerbeite.

Så når Lise sendte meg melding når jeg var på en jobbreise om at Asterix hadde skadet seg ble jeg med en gang veldig bekymret. Men, så ble jeg litt betrygget igjen. Det var et sår og veldig betent øverst på frembenet. Ikke noe som ikke antibiotika ikke kan fikse.

Men, antibiotikaen fikset det ikke, han klarte ikke legge noe vekt på benet. Hadde det åpenbart vondt.

Når vetrinæren kom tilbake tok vi røntgen av alt som var mulig i benet og kunne ikke finne brudd der. Siste utvei ble da en uke med kraftig betennelsedempende, så forberede hun oss på at om det ikke fungerte var det ikke sikkert at dette ville gå bra. Det er en teoretisk mulighet for at man kunne tatt mri og operert men med tanke på belastningen det ville påført før og etter, for en liten sjanse for suksess skjønner selv vi som elsker han at nok kanskje ikke er bra dyrevelferd.

Så vi ga han medisin og kos, men det fungerte ikke. Hver ørlille tegn til bedring tolket jeg som at det var løst nå. Men, det var bare ønsketekning. Asterix ble ikke bedre, og hadde det ikke godt. Han fikk liggesår. Han brukte sjelden å like å ligge ned noe særlig, nå gjorde han det hele tiden. Han spiste mindre og mindre, ble frustrert over å være låst inne i boksen i dagesvis.

Man googler og googler for å se om det finnes noe som helst slags mirakelkur, men haddet vært noe så hadde jo selvfølgelig vetrinæren visst om den.

Så innser man ekstremt motvillig at det ikke er mer å gjøre.

Asterix sin siste dag gjorde vi så fin som mulig for han. Vi var mange timer i stallen. Børstet han fin til han skulle møte lekekameratene sine som har reist før han. Han fikk vannmelon, så mye gulerøtter han bare vil ha. Det ble langt over en kilo, og jeg endte opp med å stjele fra de andre hestene i stallen også (jeg skal kjøpe igjen til dere altså). Han fikk masse kos, og jeg prøvde å holde meg samlet for å ikke stresse han. Klarte det ikke spesielt godt da. Men når jeg satt på krakken inne i boksen hans og gråt kom han bort til meg og la mulen sin på nakken min og klødde meg og slappet av helt inntil meg.

Noe av det siste jeg gjorde for Asterix var å plukke masse løvetann som han spiste og koste seg med.

Når alt var klart og skulle ta han med ut for aller siste gang klarte han bare såvidt å gå. Det var nok ingen tvil om det var det rette å gjøre selv om det var helt utrolig trist. Vi kom oss frem, ga masse gulerot til han. Ga han den største klemmen det var mulig og gi og sa tusen takk for at han var akkurat som han var og at vi fikk tiden sammen med han.

Så snudde vi oss, et lite smell, så var han på bakken. Borte. Bare skallet igjen. Ingen flere smerter. Bare minner.

Vi satt litt rundt han og klappet han og fikk sagt takk igjen til han.

Så ble han hentet til hvor enn de tar med hester.

Dette skal handle mest om vår fine Asterix. Men, hvordan går det med meg nå? Ganske dårlig. Dette er noe av det verste jeg har vært med på. Det er fortsatt tidlig, men det kjennes ut som om noen har rivi ut hjertet mitt og trampa på det.

En dag skal jeg nok klare å først og fremst tenke på alle de gode minnene vi hadde, og kanskje jeg er heldig å få låne en hest så jeg ikke glemmer hvordan man rir.

Men, akkurat nå sitter jeg bare å ser på bilder av han og lukter på rester av manen hans mens jeg griner.

En dag blir jeg sikkert normal igjen, men jeg tror ikke hjertet mitt blir helt igjen.

Jeg prøver å finne litt trøst i takknemlighet over at jeg fikk ha han i livet mitt. 7 år med glede sammen med den rare lille gutten vår, det var en sann glede. Vi gjorde alt vi kunne for at du skulle ha et så godt liv som det er mulig å gi en hest, når vi fikk deg, til hverdags og på slutten. Asterix blir aldri glemt vi skal snakke om han helt til også vi går ut av tiden, og vi er fortsatt så utrolig glad i han.

Tusen takk Luke Skywalkers Asterix (2012-2026)

Tue, 19 May 2026 14:29:11 GMT

Trondheim 6 år etter

Jeg tok visst feil om politikken i Trondheim. Innlegget på bildet skrev jeg for snart 6 år siden (dæven!). Det var åpenbart for Kristin Clemet, meg selv og helt sikkert flere at Trondheimspolitikken var fullstendig tom for luft. Min (ikke helt urimelige) analyse er jo at det er ganske naturlig når ett dominerende parti har fått styre i 20 år. Da er det lite iver og prosjekt igjen. Det var et grått direktørvelde. Null vyer og ambisjoner.

Jeg trodde at om man fikk innført parlamentarisme og kanskje også satt inn noe ny styring så ville man få litt mer fart. Litt mer engasjement i befolkningen, litt mer tro på at politikk er interessemotsetninger og et verktøy for å få til skikkelig bra ting.

Nå har jeg fått vært i Trondheimspolitikken selv, som vara, og litt som fast representant. Hvordan ser det ut fra innsiden?

For å være helt ærlig, verre enn jeg trodde.

AP sitt svar på mange år med direktørvelde var å nominere en kommunedirektør til å være toppkandidat. Akkurat det vi trengte, og så fort han skjønte at han ikke ble ordfører, stakk han til regjeringen og nå er han blitt statsforvalter kjapt sorti ut av trondheimspolitikken. Samtidig som Rune Olsø, som man er godt kjent med, er på vei ut av skjærsilden og tenker å ri på restvarmen av Trond Giskes Nidaros forum for rehabilitering og gjenoppstandelse inn i en ny maktposisjon.

Høyre stilte med Ranum tapetsert på trikken. En perfekt kandidat, kommer utenfra den trauste politikken, ikke så veldig høyremann. Ranum var veldig for alt som er bra, og skikkelig imot alt som er dårlig. Dette må vi jo alle elske? Plutselig var høyre blitt ganske grønne også. Eller var det bare selgeren Ranum som tilbydde rabatter han ikke hadde fullmakt til å gi?

Kanskje var vi litt letturte også? Til eget forsvar trodde jeg oppriktig på behovet for en utlufting i et håp om å få opp engasjementet.

Første red flag (som vi sier nå) kom jo når det nye byrådet skulle etableres. Ranum ville ikke bli byrådsleder? Vi har altså en person som har gått all in til valg på å få makt til å dytte samfunnet i den retningen han mener er rett, også vil han ikke ha makten?

shiiiiiiiiit... Hva er poenget med politikk da?

Hvem får vi til å styre da? En tidligere direktør fra kommunen, som meldte overgang til Høyre (fra FrP) 15 minutter før han fikk vervet. Så vi skulle fortsette direktørvelget, bare gå en liten omvei altså.

Og Dahlberg Hauge er sikkert en kul kis for alt jeg vet, jeg har (heldigvis) ikke deltatt på noen uformelle samlinger på ordførerens kontor. Så jeg vet ikke. Utad derimot fremstod det mest av alt som noe AI-genererte greier fullstendig blottet for politiske visjoner og retning.

Jeg hadde håpet på endring. Det vi endte med var en kommunedirektør som ledet opposisjonen, en førstekandidat fra det største posisjonspartiet som ikke vil ha makt og ansvar, og en byrådsleder ingen har valgt som også er blottet for politisk retning.

Hvor dypt utfordringene egentlig stakk innså jeg først de siste ukene. Først gjennom den såkalte bursdagsfeiringen til ordføreren. Normalt bruker jeg omtrent null kalorier på å bry meg om hvordan andre folk feirer bursdagen sin. Men, når du er en av byens aller mektigste personer og velger å gjøre feiringen til et slags Davos fra Temu med hele den lokale, regionale (og innslag av den nasjonale) makteliten samlet så er det vanskelig å ikke å ikke adressere det. Jeg er lovlig sent til den festen, Snorre Valen har kommentert det utmerket i Morgenbladet.

Det jeg bet meg merke i var hvordan så mange fra opposisjonen deltok i denne samlingen for makteliten, og ikke minst bidro til å avpolitisere ordføreren.

Særlig Arentz fra Rødt ble utfordret på deltakelsen. Det var forbausende hvor svak maktanalyse han fremviste i sitt forsvar. Hvis man ikke skjønner greia med et sånt opplegg er å gjøre Ranum til “hevet-over-politikken-mannen”, hele byens ordfører som ikke driver med politikk så må man stramme opp studiesirklene i Rødt.

Tilsvarende fikk jeg en oppvåkning når jeg i bystyret foreslo at vi kanskje skulle forsøke oss med folkevalgte bydelsutvalg. Et forsøk på å inkludere flere mennesker i lokaldemokratiet. Hvem gikk all in på hogge hodet av meg for det forslaget? SV og Rødt.

De samme partiene (særlig SV) som har brukt hele perioden i opposisjon til å nitidig krangle om kommaplasseringer og forretningsorden fremfor å stable på bena en alternativ politisk visjon.

Trondheimspolitikken er så jævlig mett og fornøyd med selv. Etter hvert bystyremøte går man å drikker øl sammen og er sjukt fornøyde med egen innsats.

Det sier litt at vi har et byråd og et flertall som sier at de styrer videre på en plattform man liksom har forhandlet hardt for å etablere selv om ett parti har forlatt samarbeidet og et helt nytt har gått inn i byrådet. Så skal ikke det ha noen konsekvenser for politikken man er enige om? Hallo, what the fuck (som de sier sørafor), det er bare mulig i Trondheim fordi man driter i politikken og er mest opptatt av å bevare den gode stemningen.

Nå sitter vi altså med et byråd hvor bare et lite mindretall har stilt til valg, som styrer på en plattform som strengt tatt ikke kan gjelde lenger. En ordfører som har klart å heve seg over politikken, godt hjulpet av opposisjonen.

Resultatet er at utviklingen av byen vår først og fremst styres av en gjeng utbyggere som stort sett får gjøre som de vil, og det er det som setter retningen. Visjonære prosjekter som bybane kan vi se langt etter.

Årsakene til at vi havner her er nok flerdelte og helt sikkert egnet for forskning. Min teori er at man har oppnådd en kritisk masse blant de som er inne i systemet og som litt for opptatt av den gode stemningen til at det er vanskelig å knekke skallet. Den andre er det tilnærmede mediemonopolet som eksisterer, med en relativt sidrumpa (tilnærmet) monopolist.

Jeg og mitt parti skal helt sikkert være med på å ta en del av ansvaret. Jeg var flink gutt og spilte med når vi var i byråd. Ikke riste for mye i båten og sånt. Kanskje var vi lettlurte når vi trodde at inngåtte avtaler var verdt noe? Ikke i Trondheim tydeligvis.

Snart skal alle partiene ut i Nordre igjen, tapetsere trynet sitt på trikken og spørre om de kan få lov av deg til å ta vare på den gode stemningen igjen. AP sin strategi var i alle år å friste med én konkret ting for å sikre seg makten, og ellers bare ta vare på den gode stemningen (på rådhuset) resten av tiden. Høyre sin strategi synes å være at du får en ordfører som er hevet over politikken (og livredd for ansvar).

Tiden vi er krever mer enn dette. Vi trenger et mer inkluderende demokrati, og vi trenger politikere som vil inkludere flere mennesker i demokratiet. Som er litt mindre opptatt av å gå i bursdagen/temu-Davos. Politikere som er litt mindre mett og selvtilferdse.

Davos til hverandre, utbyggerne sine interesse og litt mer opptatt av etablere noen visjoner og ha guts til å faktisk gjennomføre det.

Tue, 19 May 2026 14:23:01 GMT