My Feed

Tue, 22 Jul 2025 12:10:58 GMT

Mine minner fra SUs sommerleir er noen av de fineste øyeblikkene i ungdomstida mi. På en vakker øy på Sørlandet hang jeg med likesinnede som drømte om en mer rettferdig verden, vi hadde workshoper med politisk innhold, men også muligheter for bandverksted, capoeira-kurs og masse annet spennende. Vi badet og stupte fra kaien, vi spiste litt småkjip kantinemat som en gryterett benevnt som "risotto" som noen påpekte inneholdt for mye ris og for lite Otto. Vi sommerflørtet, vi dannet vennskap som fortatt vedvarer den dag i dag, vi tok med oss soveposene utendørs i finværet og som under en klar stjernehimmel. Vi fikk møte flere av de mest sentrale stemmene fra norsk venstreside. Berit Ås ble på sine eldre dager dessverre kanskje mer kjent som 9/11-truther og chemtrails-teoretiker, men hennes virke fram til årtusenskiftet er internasjonalt anerkjent, og å møte henne og diskutere hersketeknikker, kjønnsroller og makt direkte med henne var stort for unge feministiske venstreraddiser som meg. Vi som var over snittet filminteresserte hadde filmklubb med @mariusbax og satt oppe på natten og så på fantastiske smale filmer. Vi hadde konsert med artister som Gatas Parlament. Alle disse minnene kommer tilbake og gjør at jeg ikke klarer å la være å gråte litt hver gang jeg ser bilder og leser navn på de som ble drept på Utøya for 14 år siden. Selv om jeg ikke direkte kjente noen av kidsa der vet jeg at de var akkurat som meg. De var unge, håpefulle, motiverte, kanskje litt keitete, litt forelska, de badet, hørte musikk, deltok på workshops og konserter, de nøt sommeren og meningsmangfoldet sammen med likesinnede.

Brått ble de revet ut av dette, måtte flykte for sine liv. Fra sommeridyll til å få en geværmunning i ansiktet fra et menneske som så disse glade tenåringene som fiender i en kamp han og hans likesinnede hadde egget opp hverandre i.

Vi voksne sviktet disse ungdommene. Vi hadde i årevis sett diskursen bli hardere i nettavisenes kommentarfelter og i "innvandringskritiske" ekkokammer, sett at voksne mennesker helt åpent spredte great replacement-teorier, omtalte Arbeiderpartiet som landssvikere og fantaserte om borgerkrig og drap på navngitte politikere. Sånt ordskifte var så "normalisert" at litt etter bomben på Regjeringskvartalet presterte en høyrevridd kommunikasjonsrådgiver å flåsete tweete: "hvis de først skal bombe noe, burde de heller starta med utøyafestivalen". Og helt ærlig tok det ikke lang tid etter Utøya før det igjen ble normalisert å skrive sånt.

Kanskje er vi bedre forberedt om noe sånt skal skje igjen, kanskje tok det litt luven av noen av terroristens likesinnede å se at det ikke ble borgerkrig og at ikke alle de andre nett-laiverne som skrev om attentatene de hadde planlagt hadde noen gjennomføringsvilje.

Uansett: Vi har fortsatt fantastiske, vakre, modige, engasjerte, rare og klønete ungdommer som har naive drømmer om å overlate et bedre sted til sine etterkommere enn de selv fikk tildelt. Og faen heller, vi kan ikke tillate oss å svikte dem også!

Wed, 19 Feb 2025 09:52:10 GMT

Jeg tar meg selv i å snakke om og poste om transpersoner relativt mye i forhold til hvor mange transpersoner som finnes. Det er ikke det at jeg er spesielt opptatt av transpersoner, for min del skulle jeg gjerne ikke ha trengt å snakke om transpersoner i det hele tatt, på samme vis som jeg ikke snakker særlig mye om andre folks kjønnsidentiteter eller seksuelle legninger. Stort sett er det en privatsak, og med de vennene jeg har som definerer seg som transkvinner, transmenn eller ikkebinære på noe vis har jeg til vanlig - som med mine andre venner - ikke noe behov for å snakke om kjønn. Da snakker vi om interesser som musikk, politikk, eller kultur, og hvis det er nære venner snakker man gjerne om gleder og bekymringer i livet sånn generelt.

Men så har det seg sånn at NOEN er veldig opptatt av å snakke om det, og det er de som vil transfolk vondt. Og da steiler jeg litt. For min del er det en selvfølge at mennesker skal behandles som mennesker. Kjønnsinkongruens har eksistert så langt tilbake vi har nedskrevet historie, i omtrent alle kulturer i verdenshistorien. Når det finnes historiske kulturer og perioder hvor det ikke er nevnt spesifikt i historiske tekster er det enten fordi det har vært tabubelagt og undertrykket eller fordi det har vært ansett som helt naturlig.

Og det er ikke så vanskelig, er det? Selv om noen har blitt født med kuk og baller og på et eller annet tidspunkt sier de er en jente og tar et jentenavn, er det så vanskelig å si OK? Eller motsatt, om noen er født med labia og så en dag sier de er gutt og tar et guttenavn, er det så vanskelig å bare si OK? Hadde jeg av hvilken som helst annen grunn bytta navn hadde alle akseptert det og oppdatert seg, så at noen nekter å gjøre det for transpersoner er bare for å være jævlig. Jeg er selv cis, men jeg kan se for meg at bare det å komme til det punktet at man står frem og snakker om dette er noe som sitter langt inne og noe man har tenkt en del på og gruet seg til. Så fint at man kan gjøre det da, om det gjør at man har det bedre med seg selv. Jeg har aldri behøvd å fortelle noen hvem eller hva jeg er, jeg har en hårete og klumpete kropp som de fleste får veldig godt til å stemme med hvilket kjønn jeg presenterer meg som. Jeg er også født med guttedeler og har hatt guttenavn hele livet. Og så fint at for de som ikke er så privilegerte som meg finnes det medisiner, hormonkurer og operasjoner som gjør at man kan få en kropp hvor kartet stemmer mer med terrenget. Hvor fint hadde det ikke vært om vi anerkjente det og godtok det og ga livsviktig helsehjelp til denne gruppen mennesker som alle andre?

I stedet velger mange å gjøre en stor sak ut av å holde denne gruppa utenfor. Man bygger merkelige stråmenn og skaper debatter ut av tynne premisser som en villet misforståelse av begreper knyttet til kjønn. Jeg har aldri sett noen som helst transpersoner eller allierte argumentere mot biologien og at menneskelig forplantning krever to separate ingredienser. Men man trenger faen ikke være biolog for å vite at naturen er jævlig mangfoldig og uansett hvordan man prøver å dele inn individer i båser vil det finnes noen som havner utenfor båsene. Og det kan man spørre nesten hvilken som helst biolog om, bortsett fra de som med vilje misforstår eller feilpresenterer premissene. Her i Norge sist sett med en viss biolog med ekspertise på fugler som også ble grundig parkert i kommentrafeltene av biologer med ekspertise på mennesker. En annen gruppe konspiratoriske liksomfeminister lager atter andre stråmenn av hypotetiske situasjoner som at menn kan utgi seg for å være transkvinner for å få tilgang på kvinnetoaletter og garderober og begå overgrep, noe som er en så absurd og virkelighetsfjern hypotese at jeg synes det er et under at disse folka faktisk klarer å formulere hele setninger, eller for den saks skyld å kle på seg selv uten hjelp. Og kvinnesport, det har plutselig blitt veldig viktig å bevare renheten i, for i den hypotetiske fantasiverdenen deres er det jo bare for meg å ta på meg en kjole og definere meg som kvinne og knuse all konkurranse. Også her er det en villet feilpresentasjon av premissene, da det for det første gjelder en mikroskopisk andel utøvere og for det andre både IOC og andre idrettsorganisasjoner i årevis har hatt en holdning til transfolk i idrett, nettopp fordi kjønnsinkogruens alltid har eksistert og de for mange år siden internt har vært gjennom alle stegene av den debatten som nå tas i kommentarfeltene.

Debatten er også dobbelt diskriminerende ved at alle alltid skal debattere transkvinner, og usynliggjør transmenn og ikkebinære.

Den sittende presidenten i USA gikk til valg i en kampanje hvor en stor andel av reklamene hans nevnte transpersoner. Transpersoner blir direkte nevnt i flere av presidentordrene han har signert på løpende bånd, og indirekte gjennom den store andelen ordre som nevner "DEI".

Og så kan vi faenmeg sitere Niemöllers og Øverlands mektige dikt så mye vi vil, men det hjelper lite om vi ikke faktisk tar lærdom av dem. Da må vi faktisk sette halen på grisen, peke på elefanten i rommet og alle de andre metaforene.

Vi må faktisk møte politikere som jobber aktivt mot å gi rettigheter til transfolk og gjør det til sine kampsaker og spørre dem hvorfor i helvete det er så viktig for akkurat dem å ta fra akkurat disse folka den tryggheten de selv har. Vi er faktisk nødt til å stille spørsmål til mediene om hvorfor de velger å gi en plattform til stemmer som sprer desinformasjon og hat. Og vi er nødt til å kjempe for likeverd for alle kjønn.

Det eneste jeg har litt skam for er at jeg som cismann nå snakker OM en annen gruppe, som vi ALLTID gjør. Faen heller, flere offentlige debatter om temaet er befolket KUN av cismenn. Vi snakker nok, og bør lytte mer. En av de to eneste norske posterne her på Bluesky som skriver lengre tråder enn meg slettet nettopp en velment tråd om temaet fordi en transperson påpekte at den kunne tolkes feil, og tok det voksne valget å slette tråden.

Jeg ønsker ikke å dominere debatten. Jeg krangler gjerne med idioter om dere andre ikke gidder, men når det gjelder politikk og erfaringer om transpersoner vil jeg heller løfte frem de som er mye mer kunnskapsfulle enn meg, transpersonene selv, og dele deres stemmer.

En god start for de av dere som ikke har gjort det ennå er å følge @aninehartmann.bsky.social, gå inn på hennes Starter Packs, finne den som heter "Transfolk, ikke-binære og allierte" og følge flest mulig av de som er nevnt der. Lytt til dem, del deres innlegg.

Og så håper jeg vi sammen kommer dithen en gang at vi også utenfor Bluesky ikke trenger snakke så mye OM transpersoner, men heller med dem. Gjerne om felles interesser som musikk, politikk, eller kultur, og om gleder og bekymringer i livet sånn generelt.

Sun, 24 Nov 2024 11:21:13 GMT

Bluesky er ikke et ekkokammer. Definerer man Bluesky som et ekkokammer er alle sosiale interaksjoner ekkokammer. Jeg diskuterer gjerne politikk og samfunnsspørsmål her inne, og følger absolutt ikke bare folk som er blåkopier av meg selv (pun intended). JA, det finnes ekkokammer på nettet, og de kan være farlige. Norges verste terrorist og massedrapsmann ble radikalisert gjennom ekkokammeret han fant på diskusjonsgrupper, i nettaviskommentarfelter og på konspirasjonsblogger, som fikk ham til å tro at alle de andre som snakket om å henrette regjeringen og starte borgerkrig faktisk på alvor var klare for kamp, bare ventet på en leder som kunne kaste første stein. «Mannegruppa Ottar» var en facebookside som skapte masse overskrifter i 2016. I utgangspunktet tenkt som en «trygg» humorgruppe for «gutta» hvor de kunne komme med så mye politisk ukorrekte vitser som mulig uten reaksjoner, med bare to regler: Ikke inviter noen andre enn (cishet-)menn, og ikke rapporter innlegg. Dette ble et ekkokammer hvor enkeltmedlemmer etter hvert fant støtte i at kvinner og minoriteter var mindreverdige, da de heller ikke møtte noen motbør siden eventuelle tilsvar ble sett på som krenkehysteri. Det gikk utrolig kort tid før gruppa var gjennomsyra med hevnporno, hets og draps-/voldtektstrusler mot navngitte unge jenter og ren misogyni uten noen forsøk på humor. Facebook og Instagram har også algoritmer som mater deg med innhold som passer til dine allerede etablerte interesser, og forsterker ekkokammer. Du får servert nyhetslenker som bekrefter den verdensanskuelsen du allerede har, og grupper som speiler dine holdninger.

Bluesky er ikke i NÆRHETEN av disse ekkokamrene. Bluesky er det Twitter brukte være. En mikrobloggtjeneste hvor man selv bestemmer hvem man vil følge. Noen bruker det til underholdning og følger innholdsskapere, noen bruker det som nyhetskilde og følger mediefolk, noen bruker det som et sosialt medie og har funnet nye venner, og faktisk har Bluesky også ført til et par kjærestepar. Det er opp til hver enkelt hva man vil bruke tida si på her, og mange velger også aktivt å ignorere eller blokkere og slippe de kildene de ikke ønsker å høre fra. Terskelen for blokking varierer fra bruker til bruker, men hvis du hetser enkeltpersoner eller folkegrupper er du nok innenfor de flestes blokke-radar. Ingen har «rett» på å høres. På samme vis som i virkeligheten: Står jeg som en tulling på et gatehjørne og roper nedsettende kommentarer eller konspirasjonsteorier vil jeg sannsynligvis i det minste bli ignorert, eller på annet vis møte motbør. Som seg hør og bør. Twitter lot også folk velge, helt til de nå har fjernet muligheten. Ikke bare har de gjort blokkeringsfunksjonen meningsløs, det går an å betale seg inn i alles feeder med et blått merke og plattformen er overfylt av bot-er og russiske trollfabrikker. Man har gjeninnført hatprat som tidligere har vært utsatt for moderasjon, men i stedet definert ord som «cis» som hatprat. I «ytringsfriheten»s navn blir man påtvunget et incel/rasist/skeivfobt verdensbilde ved at disse postene blir fremhevet, disse trollene kommer og plager deg til taushet, og andre meninger og poster blir sensurert. Det er et ekkokammer for «høyresiden», og det er grunnen til at jeg og flere ikke gidde bruke mer tid på det. Når jeg sier «høyresiden» i anførselstegn er det fordi jeg fortsatt har tro på at den «voksne» høyresiden eksisterer, som ikke er Trump-tilhengere, som ikke tror på konspirasjonsteorier om homolobbyen og transgrooming av småunger eller på at voldsvenstre går rundt og banker alle uskyldige meningsmotstandere. Jeg er sterkt uenig med den klassiske høyresiden også, men de kan man faktisk diskutere med. Ord som «ekkokammer», «kanselleringskultur» og lignende blir brukt for å forsvare tullingen som står og roper på gatehjørnet, men ytringsfrihet betyr ikke at tullingen kan kreve at alle skal lytte til ham. Og om jeg ikke inviterer tullingen på middag for å rope nedsettende kommentarer og konspirasjonsteorier direkte til meg og familien min er det ikke fordi huset mitt er et ekkokammer. Det er bare jeg som velger hvem jeg gidder å bruke tida på. Å gå inn på Twitter den siste tida har vært som å komme hjem og finne ti sånne tullinger midt på stua som roper, og derfor velger folk som ikke passer inn i det ekkokammeret bort Twitter.

Sun, 07 Jul 2024 10:38:46 GMT

Det hender ofte at jeg tenker på hvordan det ville gått med meg om vi ikke hadde ungdomshus i byen jeg vaks opp i (Namsos). Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg ikke noen organiserte fritidsaktiviteter utover at jeg spilte gitar på kulturskole. Hobbyene mine var enmanns. Jeg passa ikke inn noe sted, jeg hadde kommet flyttende fra Sverige rett til første klasse på barneskolen, alle andre i klassen kjente hverandre fra barnehage. Jeg fikk kommentarer på at jeg snakka rart (jeg hadde bodd i Bergen som liten og har fortsatt litt skarr i dag), jeg satte ut piggene og ble enda mer utilgjengelig og vanskelig å ville ha som venn. I Namsos sentrum var det på den tida sånn at med mindre det var en veldig god grunn til å flytte noen gikk alle i samme klasse i 9 år, så jeg var stuck med de samme folka dag ut og inn gjennom hele grunnskolen. Jeg ble mobba for hvordan jeg snakka, hvordan jeg så ut, jeg ble kalt feit (selv om jeg ikke hadde mage, bare større muskelmasse). Jeg kom i puberteten før de andre gutta og ble terga for at jeg hadde masse hår på brystet og at kuken min naturligvis også var feit siden jeg var feit. Jeg gjorde noen forsøk på å assimilere meg inn, men fant fort ut at det ikke hjalp om jeg gikk med samme klær og lot som jeg likte de samme tingene, jeg var allerede utafor. På ungdomsskolen begynte jeg dermed å gå i gamle umoderne 70-tallsklær jeg fant i kjelleren, og etterhvert begynte jeg å kjøpe alle klærne mine på loppemarkeder og bruktsjapper. De eneste få i klassen jeg klarte å henge med var de som av ulike grunner var utafor, men de også hadde piggene ute like mye som meg så vårt love language var sarkasme og krangling. Ungdomshuset kom inn i livet mitt i en sårbar periode, og redda meg. Her hadde jeg en plass å gå til hvor jeg ikke ble dømt. Mesteparten av tida kunne jeg bare henge. Tape i biljard. Drikke usunne mengder kaffe. Høre på sær musikk. Prate med folk med sære interesser. Starte band som aldri kom så langt som å spille en eneste konsert før vi ble oppløst. På denne tida turnerte også alle de kuleste norske undergrunnsbanda rundt på ungdomshus, og jeg fikk med meg konserter som formet meg veldig som musiker den dag i dag. Ungdomshuset var et gammelt kommunalt lager, og oppussinga sto ungdommen selv for. Ungdommen selv styrte driften gjennom to demokratisk valgte organer: husråd og klubbstyre. Ungdommen selv satt i døra og tok inngangspenger på arrangementer, og siden alt av oppusning ble gjort på dugnad følte vi også at dette var vårt eget. Enkelte i slekta mi var redde for hva som skjedde på ungdomshuset. Det gikk rykter om masse hasj og andre rusmidler, vi så ut som lasaroner og kom til å havne på kjøret alle sammen. I realiteten var det motsatt. Ungdomshuset var rusfritt og dette ble strengt håndhevet. Alle som innenfor ungdomshusets område ruset seg på noe annet enn nikotin og koffein ble utestengt i en tidsperiode, og det samme skjedde om du kom dit synlig ruspåvirka. Dette ble respektert av det faste klientellet, fordi det var så viktig for oss å ha dette tilbudet. Uansett hva man rusa seg på ellers tok man det ikke med inn dit. Ironisk nok var det nok mye mer rus i sosse-miljøene blant pappagutta som så polerte ut på utsida. Som i alle trønderske småbyer ble vi som vaks opp i Namsos også introduserte for heimbrent i starten av tenåra, men veldig ofte frista konsert med fete band på ungdomshuset mer enn å stå utenfor et forsamlingshus med en schweppes lime-flaske påblanda heimert i hånda og et rævva danseband innenfor som man ikke gidda betale seg inn for. Jeg tror 100% at UTEN ungdomshuset hadde jeg havna på "kjøret" på et eller annet tidspunkt eller havna i et kriminelt miljø. Det var forresten ikke som at alle på ungdomshuset var en uniform masse heller. Vi var både friker, rånere, idrettsfolk, musikere, skatere og pønkere. Det eneste vi hadde til felles var tilhørigheten til huset. Man fikk til mye med lite midler. Klubblederen vår var selv en langhåra frik som røyka rullings. Hvor lavbudsjett klubbhuset var vistes tydelig når vi kom kjørende gjennom byen i minibussen som tilhørte huset. Den var akkurat på grensa til å måtte vrakes, det var like mye ståltråd og gaffa som faktisk bil. Andregiret funka ikke, så førstegiret måtte kjøres helt opp i maks turtall før man slo den over i tredje. Klubblederen ville den skulle hete "Colargol", men den referansen kjente ikke vi til, så da en av oss på eget initiativ tagga navnet på bussen på panseret med oransje spraylakk sto det "Kolargål". Et minne som står sterkt hos meg fortsatt i dag er da det fra kommunen ble snakk om å halvere stillingen til klubbleder, noe som også ville bety redusert åpningstid. Vi mobiliserte stort, avtalte tid og marsjerte i samla flokk til ordførerens kontor for å si fra at dette ikke var greit. Det var så mange ungdommer med på denne demonstrasjonen at vi fylte hele kontoret, døråpninga, gangen utenfor og ned trappa. Ungdomshuset betydde alt for oss, mange av oss brukte mer tid der enn hjemme. Vi fikk selvfølgelig reversert forslaget, jeg tror ikke kommunen turte noe annet.

Jeg tror kanskje dette også er min lengste tråd noensinne på Bluesky, men jeg ble bare litt nostalgisk og følsom plutselig. Takk til dere som orka å lese, jeg vil gjerne høre din historie hvis du også hadde et ungdomshus som redda deg. Det er viktig med uavhengige møteplasser for ungdom uten styrt aktivitet og uten kommersielle interesser, og jeg vil mye heller at mine egne barn skal henge på et ungdomshus enn på et kjøpesenter.

Sun, 07 Jul 2024 10:33:32 GMT

Sun, 07 Jul 2024 10:33:24 GMT